kjære, eivind.
den siste, utrolige lange meldingen jeg sendte deg var veldig aggressiv, og jeg sa noen ugreie ting, som det med moren din. det var skikkelig unødvendig av meg å si, og anta ting om personlige situasjoner som jeg ikke vet noe om, og det var jævlig dårlig gjort av meg å ta det opp. jeg beklager så sinnsykt for det. det var også veldig mye jeg faktisk mente, men noen ganger så klarer jeg ikke å formidle det på riktig måte. jeg tror alt det aggressive var det du tolket ut av hele meldingen min, noe som ikke var meningen. poenget var at du skulle vite hvordan jeg følte gjennom det du gjorde. men meldingen jeg skrev var ut ifra sinne, og det var det som gjorde meldingen ugrei, unnskyld.

jeg var pissed fordi du sa til noen at du syntes det var kunstig, og at du latet som du var forelska for å få deg kjæreste. og som jeg sa i den andre meldingen, så var jeg enig med at det var ganske kunstig, det var bare det andre du sa som sjokkerte meg. jeg var ikke pissed bare på grunn av det du sa, men fordi du ikke var villig til å si direkte det til meg. og ja du ville snakke om det, men det er vanskelig å vite når du ender samtalen med «skal vi ende det her?» for da antok jeg at du ikke ville snakke mer om det. jeg er over hele greia nå, men jeg vil ikke at det skal endes på dårlige premisser og i fremtiden se tilbake på hele situasjonen som en dårlig hendelse. for det var ikke det, derfor kan jeg forklare det jeg faktisk mente, uten all aggresjonen, hvis du faktisk er villig til å lese det. men det er greit å bare ende det her også.

det var måten du endte det på og hvordan du oppførte deg gjennom situasjonen, som om vi allerede var sammen. og endte det på en måte hvor ingenting av det vi opplevde, var ekte, at du var falsk og at det ikke var «deg». det er faktumet av at du løy som betyr noe. for det var veldig ekte for meg, og det var derfor jeg ble så pissed. for jeg likte deg, og du ga meg jævlig store forventninger til å bare ende det som du gjorde. jeg skjønner at du prøvde å ende det på best måte, men da burde du ikke ha oppført deg som du gjorde under de to ukene. du begynte å snakke om fremtiden og sa at du «tenkte ikke å ha kjæreste, men hvis jeg skulle ha en, så ville det vært deg.» på første date. jeg skjønner at du kanskje trodde det var sånn det skulle være, men det var urealistisk. jeg ser jo også din side, for når man er i en situasjon som vår, så vil man prøve å se hvordan det går og om personen du dater, passer med deg og at du liker personen. men for meg så var det ren love bombing, og jeg følte at jeg ble manipulert. det plaget meg skikkelig, og jeg kan ikke kontrollere ting som jeg blir opprørt av. det er derfor det var så viktig at du bare fortalte meg det du følte og hvorfor du ville ende det, for da ville jeg ikke tatt det ut av kontekst. men hvis du ikke var komfortabel nok til å gjøre det, så skjønner jeg det også. men jeg vil at du skal forstå og se mitt synspunkt på det du gjorde, og hvorfor jeg ble så opprørt.

hvis du faktisk har sett dette, så er jeg åpen til å høre på hva du mener om det jeg har sagt. si meg hvorfor du er uenig, fortell meg hva du mener. det er så viktig for meg at du skjønner hva jeg ville formidle, for jeg vil oppklare alt. jeg vil høre din side også, hvis du vil snakke om det. men jeg kan ikke hvis du ikke er villig til å snakke med meg.